Author Archives: Rita Slotterøy

Haustens kunstnaropphald

I veke 42 får vi besøk av 18 kunstnarar i sju ulike produksjonar. Det er utøverar som jobbar med kunst innanfor heile breidda av kulturuttrykk: scenekunst, visuell kunst, musikk, film, litteratur og kulturarv.

«Et»
Ingvild Storhaug
Jenny Maria Svensson
Amund Ulvestad

«Verken fugl eller fisk»
Lise Hovik
Tor Andreas Haugerud
Siri Gjære
Gunhild Hjertaas
Ibrahim Fazlic

«Globus 3»
Håkon Hagen Knudsen
Camilla Hole
Magnus Murphy Joelson

«Jenta som mista navnet sitt»
Emilie Mordal
Karoline Bergh Ellingsen
Christian Aftret Eriksen

«Sand-varme-pust-berøring»
Maria Almås Frantzsen
Ruth Hol Mjanger

«Fiskarkona og døtrene hennar»
Guri Aasen

«Maher midt i dalen»
Øystein Frøyland

Seanse – senter for kunstproduksjon ønsker alle hjerteleg velkomne til Volda! Dette vil bli ei veke med inspirasjon, kunstfagleg utveksling og veiledning frå fagstaben i Seanse.

Solli om kunstneriske prosesser

I disse dager har vår gode kollega i Seanse, Karstein Solli, vært med og jobbet med produksjonen av forestillingen BOPERA. Det har vært mange dager med intens jobbing i en lengre periode. BOPERA hadde premiere i Bærum Kulturhus fredag 15. september.

Bærum Kulturhus sine nettsider kan vi lese dette om forestillingen:

BOPERA er en sjangeroverskridende forestilling, en form for all-kunstverk for barn fra 4 år og oppover (anbefalt også ungdom og voksne!). En transformerbar vogn som blir til et gigantisk musikkinstrument, er omdreiningspunktet som driver BOPERA i gang. Et lyttende maskineri av sang, dans, teater og performance-kunst hvor forestillingen stiller spørsmål ved ulike former for det å bo og leve i vår tid.

Midt i den mest hektiske perioden har vi fått anledning til å stille Solli tre raske spørsmål.

Hva er det mest interessante i det arbeidet og i de prosessene du står midt oppe i nå?

«Bopera prosessen er utfordrende og utforskende arbeid fordi den skapes gjennom en virkelig “devised” prosess. Det vil si at det er flere impulser, materialer og ideer, både musikk, lyd og objekt, i tillegg til scenografi, lys og kostyme som håndteres og utvikles samtidig av alle medvirkende i et og samme rom. Det krever tid og gode evner til samarbeid fra alle parter. Vi snakker om dette som et “all-kunstverk” for barn fra 4 år og oppover. Det er laget en fantastisk vogn som fungerer som et stort instrument med innebygde instrumenter og lydkilder som er laget spesielt for denne produksjonen. Det lydlige og vokale som produseres, som både sang og tekst, er spennende fordi vi konstruerer språket som “gibbrish” og tar høyde for at vi kan gjøre forestillingen, uansett land eller kultur», sier Karstein.

Hva er mest utfordrende i den kunstneriske prosessen?

«Akkurat i dette øyeblikket er det det å skulle få alt på plass i tide til premiere. Uansett er det slik at når en forestilling eller kunsthendelse “er oppe og står” så er det ikke akkurat premieren som er avgjørende for om et prosjekt er liv laga eller ikke. Det skjer både store og små justeringer underveis og i møte med publikum, som gjør at et verk kan endres og oppleves forskjellig om det får litt levetid.»

Har dere en bestemt målgruppe for produksjonen?

«Målgruppe har vært og er fortsatt et sentralt og viktig aspekt for produksjonen å forholde seg til. Det er diskutert fra mange sider og uten at det er en ens oppfatning av dette. Å mykne opp opptrukne skott mellom hva som egner seg for mindre barn, litt større barn og voksne er ikke «bare bare»! En ting er å ønske dette fra et kunstnerisk ståsted. Det impliserer og ta mange hensyn, kanskje for mange? Et annet aspekt er formidlingen av, og det strukturelle nivået for institusjoner som skal “selge” en forestilling for mer enn en bestemt målgruppe. Publikum er fortsatt delt inn i små barn, ungdom og voksne.  Jeg tror derfor ikke det er lett eller mulig for en kunstnerisk konstellasjon alene å bryte konvensjoner og skape rammer hvor et bredt sammensatt publikum kan komme på samme tid.  Men et sted må man begynne og noen må forsøke. Og nå er det altså vi i gjengen bak Bopera og i Bærum Kulturhus det starter.»

 

Medvirkende kunstnere i prosjektet er: Marianne Skjeldal, Karstein Solli, Øystein Elle, Beata K. Iden, Carl Nilssen-Love, Kristjan Belgau, Bjørnseth, Thale Kvam Olsen.

Om du ønsker å lese mer og bestille billetter til forestillingen kan du gjøre det her: Bærum Kulturhus

Foto: André Wulf/Dreiemoment as

«TIDSKAPSELEN» 

I løpet av  hausten skal alle 9. klassingane i Sogn og Fjordane få reise på besøke til eit museum og verte betre kjent med kulturarva vår. Museumsbesøka er del av turnéprogrammet til Den kulturelle skulesekken i det aktuelle fylket.

Hausten 2016 og våren 2017 har Seanse – senter for kunstproduksjon vore engasjert av Den kulturelle skulesekken (DKS) i Sogn og Fjordane, som mentor i utviklinga av kulturarvstilbodet ved dei ulike museumsavdelingane ved MISF (Musea i Sogn og Fjordane).

Det dukkar opp ei rekkje spørsmål når ein skal vere med å utvikle eit tilbod som skal gjelde alle 9. klassingane og inngå som del av DKS sitt turnéprogram. Kva er kulturarv? Er kulturarv viktig? Kvifor har vi museum? Kva er oppgåvene til eit museum? Kven bestemmer kva som er viktig å ta vare på for framtida? Er dette relevant for den aktuelle målgruppa? Korleis kan det eventuelt bli relevant?

Kulturarvstilbodet har fått namnet «Tidskapselen» og vil bestå av to delar, som Den Kulturelle Skulesekken i fylket la som ei føring for utviklinga av museumstilboda:

  • Ei generell innføring i museumsarbeid og kulturarv. Elevane vil få vite kvifor vi har museum, kva mål musea har og korleis eit museum arbeider.
  • Elevane skal verte kjende med akkurat det museet dei besøkjer. Kva er dette museet sitt oppdrag og si målsetjing? Kva er det særskilde dei skal formidle og ta vare på ved akkurat dette museet?

Etter at Seanse leia og gjennomførte ein inspirasjonsdag ved kunstmuseet i Førde, der formidlarar frå alle museumsavdelingane var til stades og presenterte sine utkast til sitt kulturarvsprosjekt, vart det våren 2017 gjennomført ei utprøving hos kvart enkelt museum med besøk av målgruppa.

Kva skil eit formidlingsopplegg som inngår i DKS frå andre formidlingtilbod museet tilbyr skulane til vanleg? Fleire museum byrjar å bli veldig gode på formidling til barn og unge, og mange tilbyr allereie formidlingsopplegg av denne typen på fast basis, men stikkord for denne typen formidlingsopplegg er aktivitet og oppleving. Dette betyr i praksis at ungdomane ikkje berre skal vere passive mottakarar, men få vere i aktivitet og oppleve noko på andre måtar enn det dei gjer til vanleg i skulen.

Musea som har vore med i prosessen med å utvikle kulturarvstilbod for DKS er Kunstmuseum Førde med avdeling Anders Svor Museet på Grodås, De Heibergske Samlinger/Sogn Folkemuseum i Kaupanger, Sunnfjord Museum i Movika ved Førde, Norsk Kvernsteinsenter i Hyllestad, Nordfjord Folkemuseum i Sandane og Kystmuseet i Florø.

Den kulturelle skulesekken (DKS) er ei nasjonal satsing som skal bidra til at alle skuleelevar i Noreg får møte profesjonell kunst og kultur. Samstundes skal DKS vere ein arena der barn og unge får utfordra sin kreativitet.

Måla for Den kulturelle skulesekken skal vere:

Å medverke til at elevar i skulen får eit profesjonelt kunst- og kulturtilbod

Å leggje til rette for at elevar i skulen lettare skal få tilgang til, gjere seg kjende med og utvikle forståing for kunst- og kulturuttrykk av alle slag

Å medverke til å utvikle ei heilskapleg innlemming av kunstnarlege og kulturelle uttrykk i realiseringa av skulen sine læringsmål

DKS skal famne heile breidda av kulturuttrykk:

Scenekunst

Visuell kunst

Musikk

Film

Litteratur

Kulturarv

Den kulturelle skulesekken må forankrast lokalt, i den enkelte skulen, kommunen og fylket. Dette sikrar lokal entusiasme og gjev rom for mange lokale variantar, slik at alle skal kunne kjenne eigarskap til Den kulturelle skulesekken

Her kan du lese meir om Den kulturelle skolesekken  og her kan du lese om Kulturtanken.

 

Mentor frå Seanse – senter for kunstproduksjon har i dette prosjektet vore Rita Slotterøy.
Foto: Rita Slotterøy

Mi og di forteljing

Are Pilskog i Blåst Film har i samarbeid med aktivitetsleiar David Merheb ved Volda mottak for einslege mindreårige flyktningar gjennomført ein dokumentarfilmverkstad der ei gruppe ungdomar fekk skape eigne filmar.

Våren 2017 fekk  prosjektet Mi og di forteljing tildelt 130 000 kroner frå Vestnorsk Filmsenter for å utvikle og gjennomføre ein dokumentarfilmverkstad med filmskapar Are Pilskog i samarbeid med Seanse – senter for kunstproduksjon.

Målet med prosjektet har vore å styrke deltakarane sin refleksjon omkring eigen identitet, ved å utvikle og formgje eigne forteljingar i dokumentarfilmsjangeren og gjennom å oppleve og vurdere andre sine filmar. I verkstaden har ungdomane fått ei innføring i å skape dokumentarfilm, der mange konkrete øvingar har gitt dei ei god innsikt i filmfaget.

Stillbilete frå ein av filmane i prosjektet.

I den kreative dokumentarfilm-tradisjonen har filmen ei klar stemme og er ofte ei personleg, subjektiv framstilling av røyndomen. Dokumentarfilmen gir eit innblikk i korleis filmskaparen oppfattar verda, og ved hjelp av dei ulike filmverktøya kan filmskaparen gi sjåaren moglegheit til å vere med på si reise. Prosjektet har satt søkjelys på at det bak kvar ein film er ein skapar som ikkje nødvendigvis har den eine rette tolkinga av røyndomen, og at ein til og med gjennom ein film kan manipulere røyndomen. At ein kan utelukke delar av sanninga eller manipulere sanninga. Det er ei misforståing at dokumentarfilmen skal vere objektiv og nøytral. Korleis ein filmar er viktigare enn kva ein filmar. Ei slik tilnærming vil vere med å gjere ungdomane trygge på at dei sjølve har ei stemme og eit syn som tel, samstundes som det skal skape gjensidig respekt for at andre kan ha andre syn og andre kreative tilnærmingar. Det har vore sentralt i  dette kunstprogrammet å legge til rette for at deltakarane er aktive og skapande, med støtte og rettleiing av ein profesjonell og prislønt filmskapar.

Barn og unge i dag nyttar ofte Google eller You-tube når dei skal hente informasjon eller bli underhaldt. Kva som er sanning og kva som er «fake news» kan vere vanskeleg å skilje mellom.  Å lære å vere kritisk til innhald i film er viktigare enn nokon gong i ei verd der alle deler alt på nettet. Prosjektet tok sikte på å utvikle viktige kunnskapar til å kunne vere kritiske til det ein møter og ser på skjermen.

Prosjektet hadde oppstart i midten av april, der alle deltakarane fekk sponsa festivalpass frå DOKFILM, ein årleg dokumentarfilmfestival i Volda, noko som gav fri tilgang til alle filmane som blei vist under festivalen. Are Pilskog valgte også ut eit par filmar som alle såg saman. Gjennom prosessen med å skape dokumentarfilm, har ungdomane fått reflektere over eigen bakgrunn og eigne tankar om framtida.

Torsdag 15. juni hadde prosjektet offisiell avslutning og feiring, med visning av dei ferdige filmane i det store auditoriet i gamle Kaarstad. Nokon av deltakarane hadde valt å fokusere på den lange ventetida på mottaket, medan andre laga film om mobbing og sakn. Eit par av ungdomane, som hadde hatt det ganske tungt i perioden før dokumentarfilmverkstaden, laga fleire filmar om pågangsmot og det å ikkje gi seg, der bodskapen var at alle har ei meining og at det alltid fins håp. Filmane vart skapt med enkel programvare på iPad, der ein både filma, redigerte, la til musikk og ulike filter direkte på iPaden. Alle deltakarane fekk tilgang til kvar sin iPad, som dei kunne nytte døgnet rundt i heile perioden dei deltok i kunstprogrammet. I ettertid ser vi at dette var eit viktig grep i forhold til kreativitet og skaparglede. Mange av deltakarane tok med seg iPadane og filma på turar i fjellet og ellers i naturen, medan andre filma om natta. På eige initiativ lasta fleire av deltakarane opp sine filmar på Vimeo og You Tube.

Dokumentarfilm kan vere ein god reiskap som vil kunne gje asylsøkjarar og menneskje på flukt ei stemme og ein måte å uttrykje seg på i ein ellers vanskeleg og kanskje umenneskjeleg situasjon. Erfaringane ifrå dette kunstprogrammet har vore mange, og både filmskapar, aktivitetsleiar og prosjektleiar er positive over resultata og engasjementet hos deltakarane.

 

Prosjektleiar og kontaktperson hos Seanse – senter for kunstproduksjon for dette prosjektet har vore Rita Slotterøy.

Kunsten å berøre

Med berøring som tematikk gjennomførte Seanse i vår et tre-dagers verksted på Sentralen i Oslo. Målet var å skape en bred og tverrkunstnerisk tilnærming til tematikken og dele kunnskaper fra de ulike kunstsjangrene.

Kunstnere fra Norge, Danmark, og England deltok og holdt verksteder og kunstneriske presentasjoner. Det var Jon Halvor Bjørnseth på musikk, Marianne Skjeldal på dans/massasje, Betina Birkjær på teater, Siren Eide på film/kunstterapi og Bonnie Kemske på visuell kunst/keramikk.

Musiker og instrumentmaker Jon Halvor Bjørnseth har dekket et langbord med innbydende, kjente og ukjente instrumenter. Det er mange selvlaga og nokon kjøpte instrument, som for eksempel ein vase frå Fretex som gir frå seg ein helt spesiell klang når ein slår på den, det er også ferdig produserte instrument plassert på borda, mikrofonar og miksarar.

Jon Halvor fører oss inn i sin mesterklasse som hel gruppe, introdusere oss for noen instrumenter og objekter, for så etter hvert å lede oss inn i en første improvisasjon, hvor alle er med og utforsker en bestemt lydkilde.

Det er mange ting på bordet som kan berøres og utforskes. Ting vi ikke helt vet hva slags lyd de vil kunne skape trigger et umiddelbart behov til å ville utforske. Stryke, banke, slå eller riste, alene eller i kombinasjon.  Alle prøver ut mange av det rikholdige utvalget av lydkilder uten å vite om instrumentet blir holdt opp/ned eller bør håndteres med stor eller liten kraft. Det gir flere overraskelser av lyd. I den andre improvisasjonen vi skaper blir det satt en start og en slutt. Alt imellom er improvisert, gjennom å lytte til hverandres initiativ og instrumenter, kommer den enkelte med sine improviserte svar. Vi skaper flere ulike improvisasjoner sammen, tar opptak og lytter til oss selv i etterkant.

Det er spennende å tenke eller forestille seg den historien hender har gjort gjennom tidene, for å bli til det finmotoriske og sansende organet det er blitt til i dag, som kan skjelne ru fra glatt, et skarpt og sløvt hjelperedskap fra et annet. Alt hendene kan registrere gjennom fingertuppenes reseptorer:

As the instrument of touch, the hand is by far the most informative of all our organs, with the possible exeption, on occasion, of the brain
(Ertner/Montagu:1986).

Å kjenne og ta på det utvalg av musikalske objekter Jon Halvor har tatt med til Kunsten å berøre, er litt som å gå tilbake til ikke å vite hva det er og hva det vil si «å ta på», og ikke vite hva det er en hører.

Marianne Skjeldals kunstneriske presentasjon starter med at en frivillig av de medvirkende, blir rullet varsomt inn i et teppe «av gull», hvor bare ansiktet til slutt stikker opp. Marianne berører bein og ansikt til den som er pakket inn, bruker stemmen og en form for svak repeterende trommelyd til å omslutte personen som ligger der med lukkede øyne. Vi andre sitter rundt i sirkel på tepper og puter og har fått beskjed om å bare «være» tilstede mens vi overværer det som skjer.

I etterkant av presentasjonen har vi en samtale om de ulike perspektivene for berøring.  Den som lå innpakket i gullstoffet hadde en annen opplevelse enn vi som var rundt og så og hørte på. For oss utenfor ble den performative presentasjonen mer analytisk, samtidig som den også kunne oppleves som noe å se inn mot, noe mer privat. Tekstene opplevdes som sterkt billedfremkallende, særlig for den som lå og hørte på. Trommelyden ved føttene ga en form for puls inn imot kroppen, noe som gjorde at personen innpakket i gullteppet opplevde en form for «reise». Forholdet en til en, kontra gruppe, blir tematisert ytterligere under den faglige samtalen i oppsummeringen.

I løpet av Skjeldals mesterklasse blir også berøring, kombinert med lyden av stemme, prøvd ut i grupper på to og to. Det blir ganske fort klart hvor kontrollerte vi er, både i forhold til vår berøring og vår stemmebruk, og at det ikke er i hvilken som helst slags kontekst man utforsker eller gir slipp på denne «innlærte» kontrollen.  Å produsere lyd inn mot en annens rygg, eller plassere stemmen inn i en annens hånd, kan være ukjent og fremmed til å begynne med. Ved å bruke god tid, utvikles det en erfaring over de mange mulighetene det finnes til å bruke stemmen i kombinasjon med berøring.

Betina Birkjær er den neste som skal holde sin mesterklasse. Hun starter med å introdusere leker fra barndommen. Både «rødt lys», «knutemor» og «lenke-sisten» får alle til å bli varme. Og ikke for å underslå lekens helt klare, seriøse aspekt: Gi oss mulighet til å fokusere på egen kropp og de andres tilstedeværelse og nærvær, gjennom lystbetont lek. Betina er knyttet til Teatro de los Sentidos, som har base i Barcelona, og om dette sier hun:

Enrique Vargas (grunnlegger av teateret) har inspirert med sin omhyggelige tilgang til den kunstneriske prosessen, hvor det arbeides målrettet med å skape plass til «det betydningsfulle tilfeldige». Hvert element: lyd, lukt, det visuelle og kostymene har alle sin egen dramaturgi. Til sammen skapes en kompleks struktur som publikum ofte kan gjenfinne seg selv i. Vargas og teaterets metode, hvor det skapes opplevelser for publikum og involverer alle sanser, er unik. Det helt sentrale i disse universene er at tilskueren involveres og det har jeg sammen med leken og poesien i høy grad tatt til meg.

Vår mesterklasse fortsetter med forskjellige øvelser og leker som innbefatter å lukke øynene og i stor grad arbeide med berøring og fysisk kontakt, men også med stemme og ulike lydkvaliteter.  På slutten av Betinas workshop gjør vi tre lengre sanseimprovisasjoner hvor en går ut av rommet og resten av gruppa forsøker å skape en så presist mulig sanselig «omgivelses-opplevelse» for den som er ute, og blir ført inn i rommet med bind for øynene. Den første som kommer inn får oppleve det som gruppa forsøker å skape: en magisk skog om morgenen.  Det benyttes både lett berøring, lyder og annet tilgjengelig fra rommet for å skape dette. I etterkant av improvisasjonene blir den som opplever spurt hva og hvordan de opplevde. Personen kan også si hva man eventuelt synes det var for lite av, for mye av eller om noe var utydelig.  Denne umiddelbare responsen er, ifølge Betina, svært viktig, fordi den indikerer hva man kan gjøre tydeligere på neste «reise», og man er slik med på a gi incitament for et best mulig dramaturgisk forløp.

Det er normalt en nær og intim sammenheng mellom syn, berøring og kroppsfølelse, og når en sans utelukkes (som det å ikke se) forsterkes berørings-sansen og hørsel ytterligere.

Bonnie Kemske er kunstner og keramiker fra England. Bonnie gir oss først en teoretisk innføring i hvordan hun har tilnærmet seg tematikken berøring i sitt arbeid med keramisk skulptur. I en verden der mediene, sammen med mye av samtidskunsten, problematiserer og setter fokus på alt som er vondt, og der vi får servert en unyansert og overveldende stor mengde sanseinntrykk som er negative, ønsker Bonnie å sette fokus på det gode. Hun omtaler sine keramiske skulpturer som «cast hugs» og søker å finne et keramisk uttrykk som innbyr til kontakt.

Innenfor de fleste galleri- og museumsinstitusjoner er det en sterk tradisjon for ikke å skulle ta på kunst. Snorer skiller publikum fra kunstverkene og det er skilt over alt med beskjeden «Do not touch». Bonnie Kemske ønsker å bryte med denne tradisjonen og søker å skape skulpturer som publikum får ta på, og helst vil hun at en også skal løfte skulpturen og la den falle inn imot kroppen. Bonnie hevder at intuitivt, så er det nettopp dette vi ønsker, selv om vi er opplært til noe annet. Som mennesker er vi sansende, og vi erfarer ikke verden fragmentert gjennom bare en enkelt sans. En slik sanseopplevelse er begrenset og vil ikke kunne gi oss en fullstendig erfaring. Vi erfarer med alle våre sanser. Kemske referer til filosofen Maurice Merleau-Ponty som sier:

What is given is not the thing on its own, but the experience of the thing.

I Bonnies workshop får vi gjort oss mange nye erfaringer med sansning. I grupper på to og to veksler vi på å holde ulike objekter med lukkede øyne, sanse og fortelle hvilke minner og tanker som dukker opp. Små objekter med overflatetekstur og spisse pinner presses mot naken hud, marshmello, tistel, sjokoladekuler og andre små objekter blir brukt til å utforske berøringssansen. Det oppleves helt forskjellig på ulike deler av kroppen. Vi gjør oss alle små og store a-ha opplevelser og nye erfaringer.

Filmskaper Sirin Eide hadde med sin kunstneriske presentasjon og mesterklasse valgt både en personlig og profesjonell vinkling for sitt framlegg. Hun fortalte om eget levd liv og sitt samtidige forhold og møter med film og TV-produksjon, om sine oppturer og nedturer i bransjen. Som filmskaper har hun også deltatt på en arena med en større mannlig filmbastion som nok har preget historien til filmbransjen og ikke bare her i Norge. Hun ble rett og slett møtt med spørsmålet «Har du noe å fortelle da?», trolig knyttet til det faktum at hun var en av få kvinner som arbeidet med filmmediet. Dette har kanskje endret seg noe de siste årene?

Sirin forteller og det berører en som lytter og er helt i tråd med hennes motto, røre og berøre. Hun forteller om da hun som liten danset i mørket hjemme hos seg selv til musikk av Tsjajkovskij og til at hun ble eksponert som ung med-programleder i NRK. Dette førte hennes framlegg over til å snakke om det som handler om å gjøre noe, å ha en intensjon som er indre styrt til forskjell fra det å handle for det som er mer ytre styrt. Med erfaringer fra det mer kommersielle som reklamefilm er det klart at dette styres utenifra og tjener andres interesser i større grad . For å balansere dette har hun også gjort oppdrag for ideelle organisasjoner for å bedre ivareta egne intensjoner og dermed være nærmere sin indre styrte motivasjon. Det praktiske og deltakende  verkstedet speilet Sirins tidligere kunstneriske  presentasjon.

Med kamera har man både makt og posisjon til å velge hvem sin stemme som skal få fokus. Hvem sitt fortellerperspektiv blir stående og synliggjøres i det offentlige rom? Vi får en oppgave. Eventyret Rødhette og Ulven som alle kjenner til i litt ulike varianter. Ved å både gestalte , prøve ut rollene fra eventyret, kroppslig, gjennom tegning og skriving av egen tekst får deltakerne en  metodisk tilnærming til å velge et subjektivt perspektiv: Hvordan kan  min rolle og mitt perspektiv skapes ut i fra at jeg er ulv, jeger, Rødhette eller bestemor, og uten å ha oversikt eller kjenne  hele historien og perspektivene til de andre? Dette «perspektivgrepet» ble tydeligst da alle «medvirkende» skulle sitte på rekke med sine tekster og det ble gjort hopp og vilkårlige rekkefølger på hvem sine historier som ble fortalt. Det skapte også store overraskelser at man holdt igjen og ikke ga ut hele historien sin med det samme. Man kunne undre seg over hva for eksempel Rødhettes egentlige motivasjon er for å begi seg ut i skogen? Poenget med dette er å skape forståelse for hvordan man med kamera kan forsterke eller underslå en rolles intensjon.

Sirin ga også et annet eksempel fra egen praksis, fra tiden hun var regissør for tv-serien Hotel Cesar, hvor kvinnerollene sjelden fikk siste ord (stor andel av mannlige regissører). Det å gi kvinnelige rollefigurer mer tid og fokus foran kamera, og gjerne la henne få siste ordet i en episode, var et grep hun nyttet for å understreke viktigheten av å tydeliggjøre kjønnsperspektivet.

Oppsummering. Mange av verkstedene ga flere innganger til det tverrfaglige i forhold til tematikken kunsten å berøre. Når berøring tematiseres skapes det refleksjon og diskurser som på et metaplan setter kroppen i et nytt perspektiv. Kroppen får tilgang til nye måter å oppdage, «å være» og tilegne seg kunnskap gjennom en annen form. At disse nye måtene har estetisk og kunstnerisk form med rammer som øvelser, tidsavgrensning og at de skjer i trygge omgivelser er særlig viktig med tanke på formidling til barn og unge. Ingen må bli påtvunget berøring eller sitte igjen med spørsmål og tanker som ikke kan bli besvart.

Kunsten å berøre sådde et frø, skapte et insentiv for å aktualisere en viktig tematikk som mange kan være opptatt av og som flere kan få ta del i og få glede av i framtida. Men det må finnes rom og sted, eller skapes rammer hvor denne tematikken kan få oppmerksomhet og bli tatt på alvor, noe vi i Seanse har jobbet for ved å tilby tre hele dager med verksteder der kunstnere har fått mulighet til å fordype seg i tematikken og utforske den sammen gjennom en tverrfaglig tilnærmingsmetode.

Tekst: Karstein Solli og Rita Slotterøy        Foto: Rita Slotterøy

Støttet av

MI OG DI FORTELJING – eit kunstprogram

Are Pilskog i Blåst Film har i samarbeid med aktivitetsleiar David Merheb ved Volda mottak for einslege mindreårige flyktningar gjennomført ein dokumentarfilmverkstad der ei gruppe ungdomar fekk skape eigne filmar.

Våren 2017 fekk  prosjektet Mi og di forteljing tildelt 130 000 kroner frå Vestnorsk Filmsenter for å utvikle og gjennomføre ein dokumentarfilmverkstad med filmskapar Are Pilskog i samarbeid med Seanse – senter for kunstproduksjon.

Målet med prosjektet har vore å styrke deltakarane sin refleksjon omkring eigen identitet, ved å utvikle og formgje eigne forteljingar i dokumentarfilmsjangeren og gjennom å oppleve og vurdere andre sine filmar. I verkstaden har ungdomane fått ei innføring i å skape dokumentarfilm, der mange konkrete øvingar har gitt dei ei god innsikt i filmfaget.

Stillbilete frå ein av filmane i prosjektet.

I den kreative dokumentarfilm-tradisjonen har filmen ei klar stemme og er ofte ei personleg, subjektiv framstilling av røyndomen. Dokumentarfilmen gir eit innblikk i korleis filmskaparen oppfattar verda, og ved hjelp av dei ulike filmverktøya kan filmskaparen gi sjåaren moglegheit til å vere med på si reise. Prosjektet har satt søkjelys på at det bak kvar ein film er ein skapar som ikkje nødvendigvis har den eine rette tolkinga av røyndomen, og at ein til og med gjennom ein film kan manipulere røyndomen. At ein kan utelukke delar av sanninga eller manipulere sanninga. Det er ei misforståing at dokumentarfilmen skal vere objektiv og nøytral. Korleis ein filmar er viktigare enn kva ein filmar. Ei slik tilnærming vil vere med å gjere ungdomane trygge på at dei sjølve har ei stemme og eit syn som tel, samstundes som det skal skape gjensidig respekt for at andre kan ha andre syn og andre kreative tilnærmingar. Det har vore sentralt i  dette kunstprogrammet å legge til rette for at deltakarane er aktive og skapande, med støtte og rettleiing av ein profesjonell og prislønt filmskapar.

Barn og unge i dag nyttar ofte Google eller You-tube når dei skal hente informasjon eller bli underhaldt. Kva som er sanning og kva som er «fake news» kan vere vanskeleg å skilje mellom.  Å lære å vere kritisk til innhald i film er viktigare enn nokon gong i ei verd der alle deler alt på nettet. Prosjektet tok sikte på å utvikle viktige kunnskapar til å kunne vere kritiske til det ein møter og ser på skjermen.

Prosjektet hadde oppstart i midten av april, der alle deltakarane fekk sponsa festivalpass frå DOKFILM, ein årleg dokumentarfilmfestival i Volda, noko som gav fri tilgang til alle filmane som blei vist under festivalen. Are Pilskog valgte også ut eit par filmar som alle såg saman. Gjennom prosessen med å skape dokumentarfilm, har ungdomane fått reflektere over eigen bakgrunn og eigne tankar om framtida.

Torsdag 15. juni hadde prosjektet offisiell avslutning og feiring, med visning av dei ferdige filmane i det store auditoriet i gamle Kaarstad. Nokon av deltakarane hadde valt å fokusere på den lange ventetida på mottaket, medan andre laga film om mobbing og sakn. Eit par av ungdomane, som hadde hatt det ganske tungt i perioden før dokumentarfilmverkstaden, laga fleire filmar om pågangsmot og det å ikkje gi seg, der bodskapen var at alle har ei meining og at det alltid fins håp. Filmane vart skapt med enkel programvare på iPad, der ein både filma, redigerte, la til musikk og ulike filter direkte på iPaden. Alle deltakarane fekk tilgang til kvar sin iPad, som dei kunne nytte døgnet rundt i heile perioden dei deltok i kunstprogrammet. I ettertid ser vi at dette var eit viktig grep i forhold til kreativitet og skaparglede. Mange av deltakarane tok med seg iPadane og filma på turar i fjellet og ellers i naturen, medan andre filma om natta. På eige initiativ lasta fleire av deltakarane opp sine filmar på Vimeo og You Tube.

Dokumentarfilm kan vere ein god reiskap som vil kunne gje asylsøkjarar og menneskje på flukt ei stemme og ein måte å uttrykje seg på i ein ellers vanskeleg og kanskje umenneskjeleg situasjon. Erfaringane ifrå dette kunstprogrammet har vore mange, og både filmskapar, aktivitetsleiar og prosjektleiar er positive over resultata og engasjementet hos deltakarane.

 

Prosjektleiar og kontaktperson hos Seanse – senter for kunstproduksjon for dette prosjektet har vore Rita Slotterøy.

Kunsten å berøre – The Art of Touch

Tverrfaglig verksted for profesjonelle kunstnere innen alle kunstsjangere, 25. – 27. april 2017, på Sentralen i Oslo

“Touch is not just a private act. It is a fundamental medium for the expression, experience and contestation of social values and hierarchies. The culture of touch involves all of culture. We learn what to touch, how to touch, and what significance to give different kind of touch” – Constance Classen

I løpet av dagene 25.-27. april 2017 tilbyr Seanse – senter for kunstproduksjon en 3 dagers Masterclass, KUNSTEN Å BERØRE / THE ART OF TOUCH.

Deltagerne får gjennom kunstneriske presentasjoner og verksted innsikt og erfaring med fem kunstneres arbeidsmåter og praksis knyttet til tematikken berøring: Marianne Skjeldal (dans og massage), Jon Halvor Bjørnseth (musikk), Bonnie Kemske (visuell kunst/objekt) , Sirin Eide (film) og Teatro de los Sentidos (teater).

Vi spør: Kan forskjellige kunstsjangere inspirere til og skape forståelse rundt berøring og hvordan dette kan anvendes i møte med barn, unge og andres egne estetiske uttrykk?

Berøring kan omtales som et rent fysisk kroppslig fenomen eller i overført betydning vise til følelser og grader av emosjonell berøring på et medmenneskelig plan. Begge deler er grunnleggende i alt kunstnerisk arbeid, og innen alle sjangere. Berøring innebærer helt konkret å ta på andre mennesker og være i kontakt med omgivelsene. Kroppen utforsker og tilnærmer seg rom, steder, materialer og alt det som både er naturgitt og kultivert av mennesker. Dette er igjen nært knyttet til ulike kulturers skikker og tradisjoner, sosiale bakgrunn, kjønn, seksualitet og alder m.m. Skapes det kunst som sier noe om hvordan, når og hva vi berører? Har dette etiske utfordringer?

Hvordan blir praksis om berøring og det taktile kommunisert i de forskjellige kunstartene? Eksisterer det teknikk eller metode om berøring og om hva som kan være mulig å få til med «kroppslig manipulasjon» eller annet som innebærer fysisk kontakt med andre, materialer, rom og sted?

Kan affekt og virkning av berøring måles eller vurderes, gis en verdi i kunstskaping?

Disse og andre spørsmål blir stilt de fem masterklasseholderne som gir sin respons og «svar» gjennom sine klasser og i møte med de deltagende.

Siste dag vil alle kunne reflektere gjennom en lengre, kunstnerstyrt samtale over disse og andre relevante spørsmål knyttet til erfaringer gjort i løpet av den tre dager lange masterklassen.

Workshopen vil bli holdt på engelsk, den vil være tverrfaglig og tematisere og behandle begrepet «berøring» i ulike kunstfelt. Fem anerkjente norske og internasjonale kunstnere vil gi teoretisk og praktisk innblikk i temaet berøring ut fra eget kunstneriske ståsted. Kunstnere og profesjonelle inviteres til praktiske økter og utforskning i de enkelte Masterklassene.  Mer informasjon kommer angående påmelding og program.

 Seanse – senter for kunstproduksjon ønsker velkommen til en engasjerende workshop!

For påmelding gå til: PÅMELDINGSSKJEMA

 

KUNSTEN Å BERØRE/THE ART OF TOUCH – PROGRAM

Tuesday April 25th
Kl. 09.00 – 09.25 Welcome from Seanse!
Kl.09.25 – 09.45 The ART of Touch  – Karstein Solli
Kl.09.45 – 10.00 Short break
Kl.10.00 – 12.00 Masterclass Jon Halvor Bjørnset
Kl.12.00 – 13.00 Lunch
Kl.13.00 – 15.00 Masterclass Sirin Eide
Kl.15.00 – 15.15 Short break
Kl.15.15 – 16.00 Closing remarks by the artists with coffee/tee
Kl.18.30 – 19.15 Artistic  Presentation Jon Halvor Bjørnset
Kl.19.15 – 20.00 Artistic Presentation Sirin Eide
Kl.20.15 Dinner (at own cost)
Wednesday April 26th
Kl.09.00 – 09.45 Artistic Presentation Bonnie Kemske
Kl.09.45 – 10.00 Short break
Kl.10.00 – 12.00 Masterclass Bonnie Kemske
Kl.12.00 – 13.00 Lunch
Kl.13.00 – 15.00 Masterclass Teatro de los Sentidos
Kl.15.00 – 15.15 Short break
Kl.15.15 – 16.00 Closing remarks by the artists with coffee/tee
Kl.19.00 -19.45 Artistic  Presentation Teatro de los Sentidos
Kl.20.00 Dinner (at own cost)
Thursday April 27th
Kl.09.00 – 09.45 Artistic Presentation Marianne Skjeldal
Kl.09.45 – 10.00 Short break
Kl.10.00 – 11.30 Masterclass Marianne Skjeldal
Kl.11.30 – 12.30 Lunch
Kl.12.30 – 14.00 Masterclass Marianne Skjeldal
Kl.14.00 – 14.20 Coffee/Tee
Kl.14.20 – 15.30 The ART of Touch – Final panel seminar with all artists and participants

Moderators: Karstein Solli and Marit Ulvund

Thank you and Farewell!

Takk for alle innsendte søknader!

Vi fikk mange søknader av svært høy kvalitet, som totalt involverte 115 kunstnere. Dette er gledelig, og samtidig utfordrende siden vi har begrensede fasiliteter og økonomisk ressurser.

Vårt utvalg er basert på følgende kriterier:

  • Kvalitet og gjennomførbarhet til det enkelte prosjekt
  • Representative prosjekt i forhold til ønsket om å ta imot ulike kunstgenre
  • Ressurser som rom, utstyr, økonomi og mulighet for praktisk gjennomføring hos Seanse

Liste over årets utvalgte kunstprosjekter kommer snart.

Søknadsfrist for kunstneropphold for 2018 er 1. mars 2018.

Utlysning av kunstneropphold i 2017

SØKNADSFRIST 1. MARS

Seanse – senter for kunstproduksjon arbeider for å styrke kvalitet i kunst for barn og unge, og for utvikling av kunstprogram i barnehage, skole og andre samfunnsinstitusjoner.

Siden 2004 har Seanse tatt imot over 180 produksjoner og 460 kunstnere på kunstneropphold. Ønsker du å delta på Seanses kunstneropphold i Volda for å utvikle din produksjon?

Vi tilbyr:

  • Veiledning av mentorer med kunstnerisk og barnefaglig kompetanse
  • Økonomisk støtte til reise og opphold
  • Honorar under opphold
  • Tilgang til utstyr (lys, lyd m.m.)
  • Egne lokaler til arbeid, tilgjengelige hele døgnet

Vi tar imot prosjekter i alle stadier av utvikling, fra idé til post-produksjon. Mest vanlig er opphold på 1 uke, men i år tar vi imot noen få prosjekt til 2-ukers opphold.

Samarbeidet med Høgskolen i Volda gir Seanse tilgang til ett av landets bredeste kompetansemiljø innen kunstfag, samt gode lokaler for kunstnerisk arbeid. Vi arrangerer møter med målgruppe og prøvefremvisninger der det er hensiktsmessig.

KUNSTNEROPPHOLD 2017

Uke 23:               6-10. juni (5 dager, tirsdag-lørdag pga. pinse)

Uke 23 & 24:      6-16. juni (10 dager)

Uke 42:               16-20. oktober (5 dager)

Uke 42 & 43:      16-26. oktober (10 dager)

God kunst trenger tid og rom!

Klikk her for: Søknadsskjema-KunstneroppholdSeanse2017

Application form in english: ApplicationENGLISHSeanse2017

Søknaden kan sendes til seanse@hivolda.no

 

Velkommen som søker!

Spørsmål? Ta kontakt med Rita Slotterøy rita.slotteroy@hivolda.no (70075414)

God jul og godt nyttår

frå alle oss i Seanse – senter for kunstproduksjon